Musikkterapi og barnevern

Musikkterapi som tilnærming i barnevernsarbeid er i utvikling, og det foreligger i dag noe musikkterapipraksis innenfor dette tverrfaglige feltet i Norge.

Bergen var først ute, og i senere tid har det også blitt startet opp tilbud i andre deler av landet, som i Oslo og Trondheim.

Et nasjonalt kompetansenettverk for utvikling av musikkterapi i barnevernet ble etablert i 2015.

Kunnskapsbeskrivelsen nedenfor tar utgangspunkt i det som finnes av forskning og litteratur på feltet.

Vi har valgt å dele beskrivelsen inn i arbeidsfelt og teoretiske perspektiver.

Innledningsvis presenteres vi noen refleksjoner omkring musikkterapi i barnevernet sett i lys av det verdimessige grunnlaget hentet fra FNs barnekonvensjon.

 

Musikkterapi i lys av barnekonvensjonen

Barnevernets arbeidsoppgaver har sitt hjemmelsgrunnlag i barnevernloven. Barnevernloven og dens praksis bygger i all hovedsak på barn og unges rettigheter, slik disse er formulert i FNs konvensjon om barnets rettigheter, barnekonvensjonen.

Barnekonvensjonen ble vedtatt av FN i 1989 og ratifisert av Norge 8. januar i 1991 (Høstmælingen m. fl. 2008). Dette betyr at Norge plikter å følge konvensjonens 54 artikler (United Nations, 2009).

I 2003 ble barnekonvensjonen direkte inkorporert gjennom menneskerettsloven i norsk rett.

Barnekonvensjonen anerkjenner at barn under 18 år er selvstendige individer som skal ha mange av de samme rettigheter som voksne, samt ytterligere rettigheter knyttet til sin spesielle status som barn.

I henhold til barnekonvensjonen er barn individer i alderen 0 til 18 år. De aller fleste har behov for praktisk, økonomisk og emosjonell støtte fra sine omsorgspersoner også etter at de har fylt 18 år.

Et paradoks som trekkes frem i faglitteraturen, er at ungdommer flest nyter godt av sine foreldres ulike ressurser langt inn i 20-årene, mens barn som har vært under barnevernets omsorg ikke har vært sikret videre hjelp og støtte. Dette til tross for at vi vet at ungdommer som har vært under omsorg av barnevernet kan trenge ekstra støtte i etterkant av et barnevernsopphold (Backe-Hansen og Bakketeig 2008; Storø 2008).

Denne erkjennelsen resulterte i 2009 til endringer i barnevernloven hvor det ble gitt lovfestet rett til videre hjelp og støtte frem til fylte 23 år.

Norge åpnet med dette for at barnekonvensjonen og dens artikler kan utvides til å gjelde frem til fylte 23 år. I § 1-3, annet ledd, tredje punktum, står det: -Når barnet samtykker kan tiltak som er iverksatt før barnet har fylt 18 år opprettholdes eller erstattes av andre tiltak som er omhandlet i denne lov inntil barnet har fylt 23 år. Jf. likevel § 4-24 tredje ledd. Opphør av tiltak ved fylte 18 år og avslag på søknad om tiltak etter fylte 18 år skal regnes som enkeltvedtak og skal begrunnes ut fra hensynet til barnets beste, jf. § 4-1 (Lov om barneverntjenester av 17. juli 1992, nr. 100, endret 19. juni 2009, nr 45).

Rettighetene i barnekonvensjonen er formulert som individuelle, universelle og moralske rettigheter. Konvensjonen bygger på samme måte som menneskerettighetene for øvrig på verdier som autonomi, likhet og likeverd (Rutgers, 2011).

Barnekonvensjonen er retningsgivende når det gjelder alt sosialt arbeid som foretas overfor ungdom i alle samfunnets institusjoner.

Det er vanlig å dele artiklene i barnekonvensjonen inn i tre typer rettigheter: provision (tilførsel av nødvendige ressurser for overlevelse)  – som skal sikre barn nødvendige ressurser, protection (beskyttelse) – som angår retten til beskyttelse og participation (deltagelse) – som gjelder barns rett til deltagelse (Høstmælingen m.fl, 2008).

Barnekonvensjonen er den første internasjonale avtalen som eksplisitt anerkjenner barns rett til deltagelse.

Musikk kan brukes til å skape deltagelsesmuligheter. I tråd med prinsipper fra samfunnsmusikkterapien (Stige & Aarø, 2012), utvikler Krüger (2012) en forståelse av musikkterapeutisk praksis som både er informert av et rettighetsperspektiv og et sosiokulturelt læringsperspektiv.

Krüger bidrar slik til å knytte musikkterapien opp til FNs barnekonvensjon, særlig i forhold til prinsippet om barns rett til deltagelse.

solist_foto_rune_solberg_mg_2772-edit_web

Musikkterapi kan bidra med å lage gode arenaer der ungdom kan delta med sine egne erfaringer og hvor de får utforsket sine egne ressurser.  Foto: Rune Solberg.

 

Referanser

Backe-Hansen E. & Bakketeig, E. (red) (2008). Forskningskunnska om ettervern. NOVA Rapport 17/2008. Oslo: Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Høstmælingen, N., Kjørholt, E.S. & Sandberg, K. (2008). Barnekonvensjonen – barns rettigheter. Oslo: Universitetsforlaget.

Krüger, V. (2012). Musikk – fortelling – fellesskap: En kvalitativ undersøkelse av ungdommers perspektiver på deltagelse i samfunnsmusikkterapeutisk praksis i barnevernsarbeid. Doktorgrad, University of Bergen.

Lov om barneverntjenester av 17. juli 1992, nr. 100.

Rutgers, C. (red). (2011). Creating a World Fit for Children, understanding the UN convention on the rights of the child. New York: Idebate Press.

Stige, B. & Aarø, L. E. (2012). Invitation to Community Music Therapy. New York: Routledge.

Storø, J. (2008). Exit from care – developing a perspective. Journal of Comparative Social Welfare, 24(1), s. 13–21.

United Nations (2009). Rights of the child, Resolution adopted by the General Assembly. A/RES/64/146, December.

Annen relevant litteratur
Krüger, V. & Stige, B. (2013). Musikkterapi og barnevernsbarns rett til samfunnsdeltagelse, sammen, Bufdir.

Krüger, V. & Stige, B. (2014). Between rights and realities – Music as a structuring resource in the context of child welfare aftercare. A qualitative study, Nordic Journal of Music Therapy. doi: 10.1080/08098131.2014.890242.

 

Musikkterapeutisk arbeid med ulike målgrupper

Musikkterapeuter innen barnevernet arbeider med en rekke forskjellige målgrupper. Hver bruker innenfor de forskjellige målgruppene trenger individuelle løsninger som er kontekstuelt tilpasset de aktuelle institusjonelle omgivelsene.

Familieterapi

Musikkterapeuter som jobber med familier innenfor barnevernet fokuserer på relasjonen mellom barn og foreldre/foresatte.

I musikkterapilitteraturen fokuseres det på forbedring av foreldreferdigheter, barns utviklingsferdigheter, og på det å styrke det sosiale nettverket rundt barnet (Jacobsen, 2015).

Musikkterapi er også relevant i arbeidet med å vurdere interaksjonen mellom foreldre og barn. Denne vurderingen gjøres ofte i tverrfaglige team.

Musikkterapi kan gi kunnskap om symptomer på problemområder, hvordan foreldre og barn samarbeider, foreldrenes evne til å møte sine barns behov, og hvordan kommunisere og samhandle med dem.

Begrepet tidlig intervensjon refererer til hva som er gjort tidlig i livet for å påvirke barnets utvikling. Tiltakene kan omfatte ulike pedagogiske, terapeutiske og utviklende aktiviteter, samt støttenettverk av en offentlig og personlig karakter.

Litteraturen understreker viktigheten av å påvirke utviklingsløpet av utsatte barn med systematiske tiltak så tidlig som mulig. I Australia er det en gryende interesse for å sende musikkterapeuter hjem til familier som er beskrevet som «hard to reach»-families (Williams, 2014).

Referanser
Jacobsen, S.L. (2015). Musikken i familiesamspil. Musikterapi: nonverbal kommunikation og improvisation. Mellanrummet. Nordisk tidsskrift för barn- och ungdomspsykoterapi, 32-47.

Williams, K. (2014). Contemporary cultures of service delivery to families: Implications for music therapy. The Australian Journal of Music Therapy25, 148-173.

Annen relevant litteratur
Jacobsen, S.L. (2013). Forskning i musikterapi – Familier med børn med særlige behov og udsatte familier. Dansk Musikterapi, 10(1), 21-30.

Jacobsen, S. L. & Killén, K. (2015). Clinical application of music therapy assessment within the field of child protection. Nordic Journal of Music Therapy, 24( 2), 148–166. doi: 10.1080/08098131.2014.908943

Jacobsen, S. L. & McKinney, C.H. (2014). A music therapy tool for assessing parent–child interaction in cases of emotional neglect. Journal of Child and Family Studies, 24(7), 2164 – 2173.

Jacobsen, S.L., & Wigram T. (2007). Music therapy for the assessment of parental competences for children in need of care. Nordic Journal of Music Therapy, 16(2), 129 – 142. doi: 10.1080/08098130709478182

Jonsdottir, V. (2008). Music therapy and early intervention from a caring perspective . I G. Trondalen, & E. Ruud (red), Perspektiver på musikk og helse. Skriftserie fra Senter for musikk og helse (s. 367 – 384). Oslo: NMH Publikasjoner.

Pasiali, V (2013). A clinical case study of family-based music therapy. Journal of Creativity in Mental Health, 8(3), 249-264. doi: 10.1080/15401383.2013.821925

Trolldalen, G. (1997). Music therapy and interplay: A music therapy project with mothers and children elucidated through the concept of “Appreciative Recognition.” Nordic Journal of Music Therapy, 6(1), 14–27. doi: 10.1080/08098139709477890

Trolldalen, G. (1997). Musikkterapi og samspil. Et musikterapiprosjekt for mor og barn. Hovedoppgave i musikkvitenskap/musikkterapi. Oslo: Universitetet i Oslo.

 

Barn og unge i fosterhjem

Forskning viser at barn og unge som bor i fosterfamilie kan oppleve å ha et fragmentert nettverk (Backe-Hansen m.fl., 2014).

Musikkterapeuter som arbeider innenfor dette feltet har en viktig oppgave i å finne metoder som kan være med på å skape sammenhenger i overganger mellom boliger, tiltak, skole og biologisk familie. Musikkterapi anvendt i fosterhjem kan bidra til å skape nettverk og bearbeide relasjonsbrudd (Bergset & Bergset, in press).

I en internasjonal studie viser Zanders (2012) at musikkterapi kan brukes til å styrke identiteten til ungdommer i fosterhjem, noe som kan bidra til å gjøre dem rustet til å takle hverdagen.

Musikkterapien kan være en arena der man kan arbeide med ferdigheter i kommunikasjon og gjøre ungdommer bedre rustet for å tilpasse seg og for å gå inn i nye relasjoner. Et viktig poeng er at man bør samarbeide med saksbehandler og fosterfamilie for å sikre en generalisering av disse ferdighetene.

Godt samarbeid må til for at musikken skal fungere, her er det kanskje sangteksten eller arrangementet som diskuteres. Foto: Rune Solberg

Godt samarbeid må til for at musikken skal fungere, her er det kanskje sangteksten eller arrangementet som diskuteres. Foto: Rune Solberg.

 

Med utgangspunkt i en casestudie, foreslår Zanders (2015) en modell i tre steg for musikkterapeutisk arbeid med ungdommer i fosterhjem. Denne går ut på at man starter med å stabilisere ungdommen, og opprette kontakt. Deretter finner man frem til hva som er ressursene man kan jobbe videre med. Den siste og mest krevende fasen handler om å skape mening.

Aktuelle tilnærminger for barn og unge i fosterhjem kan være improvisasjon, sangskriving, musikklytting og musikkopptak.

Referanser
Backe-Hansen, E., Madsen, C., Kristofersen, L.B & Hvinden, B. (red) (2014). Barnevern i Norge 1990–2010 En longitudinell studie. NOVA Rapport 9/2014. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Zanders, M.L. (2012). The musical and personal biographies of adolescents with foster care experience. In Qualitative Inquiries in Music Therapy, 7. (s. 71–109). Gilsum, NH: Barcelona Publishers.

Zanders, M. L. (2015). Music therapy practices and processes with foster-care youth: Formulating an approach to clinical work. Music Therapy Perspectivesdoi: 10.1093/mtp/miv028

Annen relevant litteratur
Austin, D. (2007). Lifesongs: music therapy with adolescents in foster care. I V. Camillieri (red), Healing the Inner City Child: Creative Arts Therapy with At-risk Youth (s. 92-103). London, Jessica Kingsley Publishers.

Bergset, M. & Bergset, L.J. (in press). Musikkterapi som virkemiddel for å skape samanheng i fosterbarn sine fragmenterte nettverk. I Musikk, deltagelse, barnevern, antologi i skriftserien til Musikk og Helse. Oslo: Norges Musikkhøgskole.

Layman, D. L., Hussey, D. L. & Laing, S.J. (2002). Foster care trends in the United States: Ramifications for music therapists. Music Therapy Perspectives 20(1), 38-46. doi: 10.1093/mtp/20.1.38

 

Barnevernsinstitusjoner

Barn og unge som bor på barnevernsinstitusjon flytter gjerne for seg selv mye tidligere i livet enn ungdom som bor hjemme hos mor og/eller far, noe som krever kompetanse. På den praktiske siden handler det blant annet om å kunne balansere et personlig budsjett og beherske aktiviteter som å lage mat, vaske klær og holde boligen i orden.

Det å flytte for seg selv krever også kompetanse til å mestre relasjoner i forhold til relevante instanser og personer, som for eksempel samboer, huseier, arbeidsgiver, utdanningsinstitusjoner eller arbeidskontor.

Det er langt fra gitt at barn og unge som bor på institusjon besitter de praktiske og emosjonelle ferdighetene som trengs for å kunne mestre en selvstendig tilværelse. Musikkterapi kan utgjøre en kontekst for ferdighetstrening og kompetanseutvikling som handler om å lære seg nødvendige «lifeskills» (Krüger m. fl., 2014).

Hiphop kan være en populær sjanger blant mange ungdommer som bor på institusjon (Sullivan, 2003). Mange kan oppleve innholdet i denne musikken og kulturen som negativt ladet. Samtidig er det viktig å forstå grunnene til at ungdommene omfavner musikken, når deres egen livshistorie ofte kan oppleves like usensurert som musikken i seg selv.

Gjennom å jobbe med hiphop-tekster kan man oppmuntre ungdommer til å snakke om sine erfaringer knyttet til overlevelse, styrke og lidelse (Alvarez, 2012).

Å finne fram til og beherske en musikksjanger kan være viktig for egen identitet. Foto: Rune Solberg.

Å finne fram til og beherske en musikksjanger kan være viktig for egen identitet. Foto: Rune Solberg.

 

Referanser
Alvarez, T. T. (2012). Beats, rhymes and life. Rap therapy in an urban setting. I S. Hadley, & G. Yancy (red), Therapeutic uses of Rap and Hip-hop (s. 117- 128). New York: Routledge.

Krüger, V, Strandbu, A. & Stige, B. (2014). Musikkterapi som ettervernstiltak i barnevernet, deltagelse og jevnalderfellesskap. Norges Barnevern, 2(3), 78-93.

Sullivan, L. N. (2003). Meet them in the lab: Using Hip-Hop music therapy groups with adolescents in residential settings. I N.E. Sullivan, E.S. Mesbur, N.C. Lang, D. Goodman, & L. Mitchell (red), Social Work with Groups: Social Justice trough Personal, Community, and Societal Change (s. 103-116). Binghampton: The Haworth Press Inc.

Annen relevant litteratur
Krüger, V. (2009). Musikkterapi som hjelp til selvhjelp i kontekst av barnevernsarbeid. I E. Ruud (red), Musikkterapi i psykisk helsearbeid med barn og unge (s. 171-185). Oslo: NMH publikasjoner.

Roaldsnes, M. (in press). Einslege mindreårige flyktningnar, musikk og deltaking, I Musikk, deltagelse, barnevern, antologi i skriftserien til Musikk og Helse. Oslo: Norges Musikkhøgskole.

 

Psykisk helse og barnevern

Det foreligger lite norsk forskning om psykisk helse hos barn og unge på barneverninstitusjoner, men i en ny rapport avdekkes høy forekomst av ubehandlede psykiske lidelser blant barn og unge som bor på norske barnevernsinstitusjoner (Kayed mfl, 2015).

I rapporten forekommer det resultater som viser også høy grad av komorbiditet (samsykelighet) mellom angst, depresjon og alvorlige atferdsforstyrrelser.

Rapporten tegner et bilde av barn og unge som har store og komplekse utfordringer, spesielt for de som er plassert på bakgrunn av barnevernparagrafer uten eget eller foreldre/foresattes samtykke.

Internasjonal musikkterapilitteratur beskriver kliniske musikkterapeutiske teknikker i arbeid med barn og unge med psykiske lidelser i tilknytning til barnevern (se for eksempel Austin, 2002; Bolger, 2013 og Hussey m. fl. 2007).

Musikkterapi kan tilby «ikke-truende» møte med en behandler, og kan være et godt alternativ til tradisjonell samtaleterapi for å komme i kontakt med barn og unge. Det blir tatt i bruk mange ulike metoder i arbeidet med denne målgruppen.

Både sangskriving, samspill, improvisasjon og fremføring blir benyttet for å utvikle relasjoner, og for å regulere og uttrykke følelser.

Å delta i musikkterapi kan være en måte å skape positive assosiasjoner og et bedre selvbilde.

Referanser
Austin, D. (2002). The voice of trauma: A wounded healer’s perspective. I J. Sutton (red), Music, music therapy and trauma (s. 231-259). London: Jessica Kingsley Publishers.

Bolger, L. (2013). Understanding and articulating the process and meaning of collaboration in participatory music projects with marginalised young people and their supporting communities. Doctoral thesis. Faculty of VCA and MCM, University of Melbourne.

Hussey, D. L, Reed, Anne M., Laymann D. L., Pasiali V (2007). Music therapy and complex trauma: A protocol for developing social reciprocity. Residential Treatment for Children & Youth 24(1/2), 111-129.

Kayed, N. S., Jozefiak, T., Rimehaug, T., Tjelflaat, T. Brubakk, A. M. og Wichstrøm, L. (2015). Resultater fra forskningsprosjektet Psykisk helse hos barn og unge i barnevernsinstitusjoner. Trondheim: Regionalt kunnskapssenter for barn og unge- psykisk helsevern, NTNU.

Annen relevant litteratur
Austin, D. (2010). When the bough breaks. Vocal psychotherapy and traumatized adolescents, music therapy and trauma. Bridging theory and clinical practice (s. 176-187). New York: Satchnote Press.

Boyd, J. (1989). Problems and concerns with a diverse population. Music Therapy Perspectives, 6, 34-36. doi: 10.1093/mtp/6.1.34

Cobbett, S. (2009). Including the excluded. Music therapy with adolescents with social, emotional and behavioural difficulties. British Journal of Music Therapy, 23(2), 15-24.

Graham, Sharon (2011). The effect of music therapy on the emotional expressivity of children and adolescents who have experienced abuse or neglect (Masteroppgave). The Florida State University of Music.

Layman, D., Hussey, D. L., Laing, S. J (2002). Music therapy assessment for severely emotionally disturbed children: A pilot study. Journal of Music Therapy, 39(3), 164 – 187. doi: 10.1093/jmt/39.3.164

Layman, D., Hussey, D., & Laing, S. (2002). Foster care trends in the United States: Ramifications for music therapists. Music Therapy Perspectives, 20(1), 38 – 46. doi: 10.1093/mtp/20.1.38

Lindberg, K. A. (1995). Songs of healing: Song writing with an abused adolescent. Music Therapy 13(1), 93 – 108. doi: 10.1093/mt/13.1.93

Merz, E. A  (2007). Music therapy for abused and neglected children: A survey study. A Thesis in Music Therapy. University of Missouri-Kansas City.

Mramor, K.M. B. (1996). Music therapy and attachment disorder: A case study. Music Therapy Perspectives 14(2), 77-82.

Ostertag, J. (2002). Unspoken stories: Music therapy with abused children. Canadian Journal of Music Therapy, 9(1), 10-29.

Robarts, J. (2006). Music therapy with sexually abused children. Clinical Child Psychology and Psychiatry, 11(2), 249 – 269. doi: 10.1177/1359104506061418

Rogers, P. J. (1995). Childhood sexual abuse: Dilemmas in therapeutic practice. Music Therapy Perspectives, 13(1), 24 – 30. doi: 10.1093/mtp/13.1.24

Wallen, J. C. (1991). The use of music therapy to influence the self-confidence and self-esteem of adolescents who are sexually abused. Music Therapy Perspectives, 9(1), 73 – 81.

 

Skole og barnevern

Musikkterapi brukes innenfor skolen for å møte barn og unges behov for tilpasset opplæring.

Alle barn og unge har rett til læring i spennet mellom formell, uformell og ikke-formell læring, til sammen læringsformer som bidrar til at mennesker utvikler seg og får bedre forutsetninger for å mestre hverdagslivet og å delta aktivt i samfunnet (Krüger, in press).

Det å tilrettelegge praksis som er med på å styrke barn og unges helhetlige læringsmiljø er i tråd med OECDs ideal om å utvikle sosioemosjonell læring for ”det hele mennesket” (OECD, 2015).

Betydningen av å satse på et livslangt læringsperspektiv finner vi innenfor barnevernsforskningen. En av de største utfordringene barn og unge innenfor barnevernet står overfor er risikoen for å bli marginalisert og dermed bli stående utenfor skole og utdanning (Backe-Hansen m. fl., 2014).

Kim m. fl. (2014) viser at musikkterapi gir muligheter for å styrke selvutfoldelse, emosjonell kommunikasjon og sosial samhandling i overgangen mellom skole og fritid.

Nöcker-Ribaupierre og Wölfl (2010) beskriver hvordan musikkterapi kan forebygge voldsepisoder blant ungdom på ungdomstrinnet.

Eriksen (2012) fokuserer på viktigheten av å implementere ungdommenes egen kompetanse på hvordan musikken kan brukes som en helseressurs i hverdagen når man arbeider med forebygging. Dette krever en interesse for ungdommenes musikalske identitet, og en relasjon som er basert på samarbeid, der ungdommen er hovedaktøren i prosessen.

McFerran og Rickson (2015) er opptatt av at arbeid med musikkterapi i skolen bør gjøres på en slik måte at det foreligger samarbeid mellom ulike faggrupper og etater, og ikke minst, at barn og unge gis en stemme når praksis og eventuelt forskning skal utvikles.

Referanser
Backe-Hansen, E., Madsen, C., Kristofersen, L. B & Hvinden, B. (red) (2014). Barnevern i Norge  1990–2010 En longitudinell studie. NOVA Rapport 9/2014. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Eriksen, Ø. (2012). Musikken – en slags Skybert. Om musikkterapi som forebyggende ungdomsarbeid. Masteroppgave i musikkterapi. Bergen: Universitetet i Bergen.

Kim, J. & Kwanghyuk, K. (2014). Behavioral and musical characteristics of the children who are exposed to child maltreatment and poverty in South Korea: A survey. Child Abuse & Neglect: The International Journal 38, 1023–1032.

Krüger, V. (in press). Musikk som ressurs for ungdommers livslange læringsbehov – Et eksempel fra barnevernets praksis. I, Musikk, deltagelse, barnevern. Antologi i skriftserien til Musikk og Helse. Oslo: Norges Musikkhøgskole.

McFerran, K.S. & Rickson, D. (2014). Creating music cultures in the schools: A perspective from community music therapy. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.

Nöcker-Ribaupierre, M. & Wölfl, A. (2010). Music to counter violence: a preventative approach for working with adolescents in schools. Nordic Journal of Music Therapy 19(2), 151-161. doi: 10.1080/08098131.2010.489997

OECD (2015). Skills for social progress, The power of social and emotional skillsdoi: 10.1787/9789264226159-en

Annen relevant litteratur
Hunt, M. (2005). Action research and music therapy: Group music therapy with young refugees in a school community. Voices: A World Forum for Music Therapy, 5(2). doi: 10.15845/voices.v5i2.223

Kim, J. (2015). Music therapy with children who have been exposed to ongoing child abuse and poverty: A pilot study. Nordic Journal of Music Therapy, 2015. 24(1), 27-43. doi: 10.1080/08098131.2013.872696

Staum, M. J. (1993). A music/nonmusic intervention with homeless children. Journal of Music Therapy, 30(4), 236-262. doi: 10.1093/jmt/30.4.236

 

Teoretiske perspektiver

Musikkterapeutiske tilnærminger innenfor barnevernsarbeid er informert av ulike teoretiske perspektiver på barn og unges helse og livssituasjon. Dette omhandler blant annet forholdene mellom barn og unge, fellesskap, deltagelse, følelser, samhandling, tilknytning og kommunikasjon.

 

Inkludering i samfunnet og utvikling av egen identitet

Samfunnsmusikkterapi anvendes i forhold til ulike målgrupper og med ulike formål, blant annet for å gi marginaliserte enkeltindivider og grupper en mulighet til å påvirke sine egne liv og til å arbeide med egne identitetsprosesser.

Et formål med samfunnsmusikkterapi kan være etablering av musikkrelaterte fellesskap for inkludering av for eksempel mindreårige enslige flyktninger.

Et annet formål kan være å hjelpe unge mennesker til deltagelse og selvstendighet i overganger mellom det å bo på barnevernsinstitusjon og skulle flytte på egen hybel (Krüger & Stige, 2013).

Samfunnmusikkterapiens virkeområde sprenger ut over det tradisjonelle synet på musikkterapi som foregår i terapirommet og i den dualistiske relasjonen mellom terapeut og klient. Sentralt er individets omgivelser og inkludering av familie, fritid, vennekrets, skole, arbeid og lokalsamfunn. Heller enn å arbeide med enkeltstående hendelser isolert fra konteksten hendelsene oppstår i, rettes fokuset mot menneskers bruk av musikk i sosiale praksiser og hverdagsliv (Stige & Aarø, 2012).

Referanser
Krüger, V. & Stige, B. (2013). Perspektiv på musikkterapi i barnevernet: Musikk som ressurs for å  fremme barn og unges deltagelse. Norges Barnevern, 90(2), s. 110-124.

Stige, B. & Aarø, L. E. (2012). Invitation to community music therapy. New York: Routledge.

Annen relevant litteratur:
Baines, S. (2013). Music therapy as an anti-oppressive practice. The Arts in Psychotherapy, 40, 1-5. doi: 10.1016/j.aip.2012.09.003

Curtis, S. & Vaillancourt, G. (2012). The children’s right to music project. Voices: A World Forum for Music Therapy, 12(3). doi: 10.15845/voices.v12i3.676

McFerran, K. (2010). Adolescents, music and music therapy: Methods and techniques for clinicians, educators and students. London: Jessica Kingsley Publishers.

Mössler, K., Gilbertson, S., Krüger, V. & Schmid, W. (2013). Converging reflections on music therapy with children and adolescents: A collaborative seminar on diverse areas of music therapy practice and research, Voices: A World Forum for Music Therapy 2(13). doi: 10.15845/voices.v13i2.721

Pavlicevic, M. (2010). Crime, community, and everyday practice: Music therapy as social activism. I B. Stige, G. Ansdell, C. Elefant & M. Pavlicevic (red), Where music helps. Community music therapy in action and reflection (s. 223-241). Surrey: Ashgate.

Rolvsjord, R. (2010). Resource-oriented music therapy in mental health care. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.

Ruud, E. (1998). Music therapy, improvisation, communication, and culture. Gilsum, NH: Barcelona Publishers.

Sutton, S. E. (2007). A social justice perspective on youth and community development: Theorizing the processes and outcomes of participation. Children, Youth and Environments, 17(2), 616-645.

Vaillancourt, G. (2012). Music therapy: A community approach to social justice. The Arts in Psychotherapy, 39, 173-178. doi: 10.1016/j.aip.2011.12.011

 

Tilknytning og regulering av følelser

Barn og unge i barnevernssystemet kan oppleve omsorgssvikt, ødelagte relasjoner, misbruk, og et spekter av vanskelige følelser i forbindelse med dette.

Mange musikkterapeuter jobber med utgangspunkt i utviklingspsykologi, interaksjons- og relasjonsteori. Her fokuseres det spesielt på samspillet og relasjonen mellom barn og unge og viktige personer i hans familie og/eller nettverk.

Musikken som ikke-verbal kommunikasjonsform har en særegen mulighet til å hjelpe barn som er blitt utsatt for traumatiske hendinger, dette fordi barn og ungdom ved hjelp av musikk kan regulere og lindre følelser, som i neste omgang kan hjelpe dem å oppleve stabilitet i livet sitt.

Relevant litteratur
Laiho, S. (2004). The psychological functions of music in adolescence. Nordic Journal of Music Therapy, 13(1), 47-63. doi: 10.1080/08098130409478097

Saarikallio, S., & Erkkila, J. (2007). The role of music in adolescents’ mood regulation. Psychology of Music, 35(1),  88-109. doi: 10.1177/0305735607068889

Stern, D. (1985/2000). Spædbarnets interpersonelle verden (3. utgave). København: Hans Reitzels Forlag.

Trevarthen, C., & Malloch, S. (2000). The dance of wellbeing. Defining the musical therapeutic effect. Nordic Journal of Music Therapy, 9(2), 3-17.

Trondalen, G. (2008). Musikkterapi – et relasjonelt perspektiv. I G. Trondalen, & E. Ruud (red). Perspektiver på musikk og helse. 30 år med norsk musikkterapi. Skriftserie fra Senter for musikk og helseNMH-publikasjoner 2008:3 (s. 29 – 48). Oslo: Unipub AS.

 

Trening på ferdigheter og sosial atferd

Å dele kunnskap og erfaring er nødvendig når man jobber sammen i et band. Foto: Rune Solberg.

Å dele kunnskap og erfaring er nødvendig når man jobber sammen i et band. Foto: Rune Solberg.

 

Musikkterapi i barnevernet kan innebære trening på kommunikasjons- og sosiale ferdigheter.

Innenfor pedagogisk musikkterapi ligger fokuset på å hjelpe klienter til å tilegne seg kunnskap, atferdsmønster og evner som kan hjelpe dem å bli selvstendige og dermed kunne tilpasse seg omgivelsene på en best mulig måte.

Eksempler: musikkterapien kan være rettet mot det å endre aggressiv eller destruktiv atferd, eller å forbedre mangelfull kommunikasjon rettet mot medelever og lærere på skolen, medlemmer av fosterfamilie, eller beboere og personale på en barnevernsinstitusjon.

Relevant litteratur
Bruscia, K. E. (2014). Defining Music Therapy (tredje utgave). Gilsum, NH: Barcelona Publishers.

Derrington, P. (2012). «Yeah I`ll do music» working with secondary-aged students who have complex emotional and behavioural difficulties. I Tomlinson, P. Derrington & A. Oldfield (red), Music therapy in schools, working wilth children of all ages in mainstream and special education (s. 195-211). London: Jessica Kingsley Publishers.

Nöcker-Ribaupierre, M. & Wölfl, A. (2010). Music to counter violence: a preventative approach for working with adolescents in schools. Nordic Journal of Music Therapy 19(2), 151-161. doi: 10.1080/08098131.2010.489997

 

Pågående forskning ved GAMUT

Mot et selvstendig liv i felleskap: en kvalitativ studie av musikkterapeutisk praksis i fasen av ettervern innen barnevernet

Prosjektets overordnede målsetning er å utvikle ny kunnskap om hvordan musikkterapeutisk praksis kan brukes til å styrke barnevernets ettervern overfor ungdom i alderen 16 til 23 år.

Prosjektet tar sikte på å beskrive musikkterapeutisk praksis og å undersøke hvilke erfaringer ungdommer som har deltatt i musikkterapi har hatt i møtet barnevernets tjenester. Det er også et mål å utvikle modeller for formidling og samarbeid i forhold til barnevernets instanser slik som Bufetat og Bufdir.

Forskningsprosjektet er et samarbeid mellom Aleris Ungplan Region Vest og Griegakademiet – institutt for musikkterapi, Universitetet i Bergen. Høsten 2013 ble det etablert en referansegruppe for prosjektet bestående av brukere, pårørende, fagpersoner og representanter fra barnevernssystemet. Referansegruppen fungerer som rådgivende og samarbeidende instans.

Les mer om prosjektet 

Relevant litteratur
Krüger, V & Strandbu, A (2015). Ungdom, Musikk, Deltagelse – Musikk i forebyggende arbeid. Oslo: Universitetsforlaget.

Stensæth, K, Krüger, V. & Fuglestad, S. (inpress). Musikk, deltagelse, barnevern, antologi i skriftserien til Musikk og Helse. Oslo: Norges Musikkhøgskole.

 

Utvalgte medieoppslag om musikkterapi og barnevern

Oversikten er skrevet av Viggo Krüger, Øystein Eriksen og Liv Jorun Bergseth.