POLYFON-bloggen

POLYFON-bloggen er ein kommunikasjonskanal kunnskapsklynga POLYFON brukar i samspel med POLYFONs Facebook-side og bulletengen POLYFON-nytt. Bloggen gir plass til litt lengre tekstar enn det du finn i dei to andre kanalane, for informasjon om og refleksjon over utviklinga av feltet og klyngesamarbeidet.

18. januar 2020: God bruk av POLYFONs prosjektmidlar

Brynjulf Stige

Sidan starten i 2015 har POLYFON lyst ut prosjektmidlar til fagpersonar og andre knytt til POLYFON-samarbeidet. Tildelingane skal ha ein såkornfunksjon, så det er lagt opp til enkle søknader og relativt små midlar (sjå faktaboks).

Vi har gått gjennom tildelingane som er gitt så langt, i perioden 2015-2019, og ser at ordninga blir brukt på ein veldig god måte. Mange viktige artiklar og rapportar er publiserte dei siste åra ved hjelp av desse prosjektmidlane, og mange interessante prosjekt er under utvikling. Sjå oversikt over prosjekta her: POLYFON prosjektoversikt 2015-2019.


Bjarte Johansen (brukarrepresentant), Astrid Linnea Østerholt (musikkterapistudent) og Lars Tuastad (musikkterapeut).
Dette er tre av dei som har brukt POLYFONs ordning med utlysing av prosjektmidlar. 
Dei gjennomførte ei brukar-spør-brukar-evaluering av prosjektet «Utan Terapeut MOT82 UT i lokalsamfunnet». 
Her er dei fotograferte under POLYFON-konferansen 2018. Foto: Rune Rolvsjord, NORCE.
Faktaboks:
POLYFON lyser ut prosjektmidlar med søknadsfrist 1. februar og 1. oktober.
Søknader vert vurderte av ein vitskapleg komité, med rask sakshandsaming.
Ordninga skal stimulere til praksisnær og brukarinvolvert kunnskapsutvikling.
Sjå retningslinjer for søknader.

13. januar 2020: Medikamentfri behandling for personar med psykoselidingar. Tankar om eit prosjekt og ein prosess

Brynjulf Stige

Innleiing


Bildet er frå POLYFON-konferansen 2018, frå venstre Leif Arvid Øvernes (prosjektleiar), Anne Blindheim (erfaringskonsulent) og Christine Ødegaard (ph.d.-kandidat). Foto: Rune Rolsvjord, NORCE.

Like før jul vart rapporten for eit treårig pilotprosjekt om medikamentfri behandling i Helse Bergen publisert. Rapporten er forfatta av psykolog og prosjektleiar Leif Arvid Øvernes, og reiser fleire interessante spørsmål for alle som er interesserte i god behandling og styrkte menneskerettar i psykisk helsevern. Etter POLYFONs vurdering, er rapporten av spesifikk interesse for musikkterapeutar.

Medikamentfri behandling vert forstått som aktiv behandling utan psykofarmaka, og inkluderer hjelp til å trappe ned bruk av legemidlar.

Kva er så erfaringane med dette pilotprosjektet? Øvernes summerer opp slik:

Resultat: Behandlingstilbudet har blitt betydelig styrket, ansattes holdninger til medikamentfri behandling er positive og pasienter gir gode tilbakemeldinger. Vi har også et bedre kunnskapsgrunnlag om medikamentfri behandling, belyst fra blant annet forskning, helsemyndigheter, forløpsevaluering, pasient- og behandlerperspektiver.

Det er registrert 104 medikamentfrie forløp (pågående og avsluttede), hvorav 81 er evaluert. Pasientgruppen fremstår som en representativ og heterogen gruppe. Pasientene hadde 50 % tettere oppfølging i medikamentfrie forløp, enn de hadde året før. I følge behandlere går 40 % av forløpene bra, 30 % moderat og 30 % dårlig. Nesten alle forløpene ble vurdert som faglig forsvarlige i etterkant, selv de som endte med forverring. Forløpene ser ut til å ha god effekt på allianse og pasientens eierskap til behandlingen, og kan øke allianse rundt medikamentell behandling i etterkant.

Konklusjon: Medikamentfrie forløp er mulig å gjennomføre i ordinære psykosepoliklinikker. Suksessfaktorer er sannsynligvis tett oppfølging, et godt psykososialt behandlingstilbud og reell brukermedvirkning (Øvernes, 2019, s. 2).

Rapporten er grundig i presentasjon og diskusjon av desse resultata. Ein kvar som har følgd litt med i aktuelle forum som Dagens Medisin, vil likevel vite at dei positive resultata som Øvernes og Helse Bergen her legg fram, ikkje utan vidare vil verte tatt i mot med opne armar alle stader. Det er alt anna enn fagleg semje om verdien av å styrke retten til medikamentfri behandling, og det er god grunn til å anta at debatten vil halde fram. Når eg innleiingsvis antyda at Øvernes sin rapport har spesifikk interesse for musikkterapeutar, er det to grunnar til det. For det første er musikkterapeutar ofte svært opptekne av å forsvare brukaren sin rett til å velje, for det andre løftar rapporten også fram konkrete sider ved implementeringa av musikkterapi i tenestene i Helse Bergen.

Vi vil i dette blogginnlegget først skissere bakgrunnen for at spørsmålet om medikamentfri behandling har blir sentralt og omstridt, før vi kjem inn på tre aspekt av Øvernes sin rapport, nemleg endringar i kunnskapsgrunnlag, brukarmedverknad og behandlingstilbod.

Bakgrunn

Lov om pasient- og brukerrettigheter (1999) gjev norske samfunnsborgarar tre grunnleggjande former for rettar som brukarar av helsetenester: retten til å verte pasient, rettar som pasient og såkalla prosessuelle rettar. Vi har altså rett til helse­hjelp etter visse kriterium, vi har rett til å få informasjon om, til å ta avgjerdslar om og til å medverke til eiga behandling, og vi har rett til å få vedtak vurderte på nytt, dersom det er relevant. Slik sett skulle vel retten til å velje medikamentfri behandling allereie vere på plass? Brukarorganisasjonar innan psykisk helse-feltet har ikkje opplevd det slik. I 2011 gjekk fleire av desse saman om «Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingsforløp». Dei kjempa for reelle behandlingsmogelegheiter utan psykofarmaka for pasientar med alvorlege psykiske lidingar, og argumenterte for at pasientar i praksis har opplevd eit sterkt press om å ta antipsykotika, og at det var få reelle alternativ for annan behandling og for hjelp til nedtrapping av medisinbruk.

Etter kvart vart brukarorganisasjonane høyrte, i alle fall politisk. På slutten av 2015 påla Helseministeren dei regionale helseføretaka å få på plass medikamentfrie behandlingstilbod innan 1. juni 2016. I Helseregion Vest vart Helse Bergen vald ut som vertskap for eit treårig prosjekt, og her valde ein – i motsetnad til andre stader i landet – å etablere tilbodet slik at det vart tilgjengeleg for alle pasientar i DPS-systemet, ikkje berre for pasientar ved ei avgrensa avdeling, slik hovudmodellen vart i andre delar av landet.

Frå første stund var medikamentfri behandling fagleg omstridd. Debatten har som sagt gått friskt i forum som Dagens Medisin, og studiar viser negative handlingar blant behandlarar mange stader. Yeisen, Bjørnestad, Joa, Johannessen & Opjordsmoen (2019) har t.d. intervjua 23 psykiatrar i Rogaland. Dei finn at desse i stor grad meiner at medikamentfri behandling er uvitskapleg ideologi som ikkje reflekterer behovet til fleirtalet av pasientane og som rammar ei svak pasientgruppe hardt.

Prosjektet som no er avslutta, bygde på andre premiss. Rapporten viser korleis dette var tydeleg alt i protokollen for prosjektet:

Protokollen mellom Helse Vest og Regionalt brukerutvalg erkjenner at selv om det finnes ikkemedikamentelle behandlingsmuligheter, fremstår ikke alltid muligheten for medikamentfri behandling som reell for pasientene. Dette kan skyldes blant annet utilstrekkelig informasjon, få psykososiale tilbud og en behandlingskultur som vektlegger medikamentell behandling (Øvernes, 2019, s. 9).

Øvernes (2019) framhevar at ei vektlegging av medikamentfri behandling representerer eit brot med tradisjonane i psykiatrien, også av di oppdraget kom frå politisk hald. I utforminga av prosjekt har difor både divisjonsleiinga og han som prosjektleiar lagt vekt på å setje slik behandling inn i ei fagleg ramme. I kva grad kan medikamentfri behandling vere god behandling?

Ny kunnskap

I utvikling av Helse Bergens prosjekt har ein lagt stor vekt på at dette skal bidra til meir kunnskap om medikamentfri behandling. En av påstandane frå medisinsk hald har altså vore at det vitskaplege grunnlaget for slik behandling manglar. Øvernes går i rapporten gjennom det eksisterande kunnskapsgrunnlaget, m.a. med utgangspunkt i ein rapport frå Folkehelseinstituttet som viser at det er manglar både i kunnskapen om medikamentell og ikkje-medikamentell behandling på dette området (Dalsbø et al., 2019). Somme studiar viser lovande resultat med ikkje-medikamentell behandling, men resultata er usikre, gitt metodiske svakheiter, som små utval. Vi kan leggje til at dette då også omfattar musikkterapilitteraturen på området.

Øvernes summerer opp gjennomgangen av kunnskapsgrunnlaget slik:

Forskningen på både medikamentell og ikke-medikamentell behandling av psykose er fremdeles mangelfull, og det finnes ingen behandling som er rett for alle. Å slutte på antipsykotika øker risikoen for tilbakefall og innleggelse med rundt 2,5 ganger, så dette bør gjøres under tett oppfølging. Samtidig slutter mange pasienter selv å ta legemidlene, så det er bedre å gjøre dette i samarbeid med behandlerne under tett oppfølging. Flere pilot- og naturalistiske studier har oppnådd gode behandlingsresultater med lite bruk av antipsykotika, men disse er ofte rettet mot nysyke pasienter.

Vi har lite sikker kunnskap om psykosebehandling, så kvaliteten på forskningen må løftes betydelig for å gi klare svar. Samtidig er det et gjennomgående dilemma at RCT-studier ikke blir godkjent fordi randomisering uten medisiner blir vurdert som etisk uforsvarlig. I mangel på tydelige forskningsanbefalinger, bør individuell tilpasning, brukermedvirkning og klinisk erfaring veie desto tyngre (Øvernes, 2019, s. 9).

Med dette utgangspunktet, har Helse Bergen utvikla den største satsinga på forsking og kvalitetssikring av medikamentfrie behandlingstilbod her i Noreg. Dette er gjort til eit satsingsområde i Divisjon psykisk helsevern sin forskingsstrategi for 2018-2022. Ein har m.a. sett i gang ein journalgjennomgang og byrja å byggje opp nye prosedyrar for kontinuerleg kvalitetssikring, ein har gjennomført strukturerte behandlarintervju, ein har gjennomført fleire brukar- og pårørandeundersøkingar, og ein har initiert ein kvalitativ og ein kvantitativ forskingsstudie.

Den kvalitative studien vart lyst ut som eit ph.d.-prosjekt finansiert av Helse Bergen. Etnologen Christine Ødegaard fekk tilslag og arbeider med ei tredelt undersøking, der ho gjennom ulike former for intervju undersøkjer både behandlarerfaringar og brukarerfaringar, og gjennom intervju og deltakande observasjon spesifikt også undersøkjer erfaringane med musikkterapi som nytt behandlingstilbod. Rettleiarar er Ingunn Marie Stadskleiv Engebretsen ved Senter for internasjonal helse, Marius Veseth ved Institutt for klinisk psykologi og Brynjulf Stige ved Griegakademiet, alle knytt til UiB.

Den kvantitativ forskingsstudien – NonPharm-studien – vart forseinka av ulike grunnar, men er no under oppbygging og vil etter kvart byrje rekruttering frå alle DPSane. Her er det også søkt om eksterne midlar. Studien er forankra i Bergen Psychosis Research Group, under leiing av professor Erik Johnsen, og samarbeider dessutan med NORMENT (Norwegian Centre for Mental Disorders Research), eit Senter for framifrå forsking ved UiO.

Publikasjonar, både for den kvalitative og den kvantitative forskingssatsinga, vil ein då kunne vente seg i dei komande åra. Det er grunnar til å tru at desse studiane vil bidra med verdifull ny kunnskap, samstundes som kunnskapsbehovet er stort. I den før omtalte rapporten frå Folkehelseinstituttet (Dalsbø et al., 2019) kjem det fram at vi har lite sikker kunnskap om psykosebehandling, anten det er snakk om medikamentell eller ikkje-medikamentell behandling. Folkehelseinstituttet peikar i sin rapport på fleire kunnskapshol, m.a. når det gjeld effekten av antipsykotika hos nysjuke, effektar av langtidsbehandling, og effektar av psykososiale tiltak utan medikament.

Meir brukarmedverknad

Øvernes (2019) argumenterer overtydande for at medikamentfri behandling i stor grad handlar om brukarmedverknad, og om å sikre at den lovfesta retten til å gjere informerte val om eiga behandling også skal omfatte medikament. Styrkt brukarmedverknad var difor eit anna hovudmål i prosjektet.

Brukarmedverknad føreset at brukaren vert akseptert som ein likeverdig partnar i diskusjonar og avgjersler som handlar om deira eiga behandling. I ulike brukarundersøkingar og forskingsstudiar rapporterer pasientar at dei ofte opplever å mangle informasjon om aktuelle behandlingsalternativ og om kva mogelegheiter dei eigentleg har.

Rapporten går grundig inn på informasjonsopplegg, tilbakemeldingsverktøy og andre aktuelle tiltak for å fremme brukarmedverknad. Her vil eg konsentrere meg om eitt konkret tiltak som er eit direkte resultat av dette prosjektet, nemleg utvikling av eit nasjonalt samsvalsverktøy for psykose.

Som ein del av prosjektet, tok Øvernes og Helse Bergen initiativ til utvikling av eit slikt samvalsverktøy, som er det første innan psykisk helse i Noreg. Samvalsverktøyet for psykose vart publisert på helsenorge.no i august 2018. Verktøyet består av pasientorientert tekst og videoinformasjon om psykose, om kvifor delta i valet om behandling og om kva behandlingsmogelegheiter som finst. Musikkterapi er eitt av fem hovudval når det gjeld behandlingsalternativ, som elles omfattar samtaleterapi, medisinar, individuell jobbstøtte og andre meistringstiltak.

Hovudintensjonen med verktøyet er altså å gjere retten til å velje behandling reell, med lett tilgjengeleg og kvalitetssikra informasjon. Dette verktøyet gjer då også retten til å velje musikkterapi veldig tydeleg, noko som m.a. er viktig av di det framleis er mange helseføretak i landet vårt som ikkje har byrja på ein prosess med systematisk implementering av musikkterapi i tenestene, trass i at nasjonale retningslinjer tilseier at det burde vere tilfelle.

Gitt rammene for prosjektet om medikamentfri behandling i Helse Bergen, vart arbeidet med dette samvalsverktøyet solid forankra fagleg. Ved sidan av kvalitetssikring av sjølve verktøyet, i samarbeid med Folkehelseinstituttet, vart også arbeidet med å utvikle det basert på eksisterande forsking på feltet. Øvernes (2019, s. 6) viser m.a. til ein metaanalyse som indikerer ein trend mot redusert tvangsbehandling ved bruk av samvalsverktøy og til ein Cochrane-oversikt som indikerer positive effektar av bruk av samvalsverktøy, t.d. ved at pasientar får meir kunnskap om behandlingsalternativa, kjenner seg meir informerte, får klarare oppleving av eigne preferansar og verdiar og truleg deltek meir i avgjersler om behandlingsval.

Betre behandlingstilbod

Eit tredje hovudmål i prosjektet har vore å utvikle betre psykosebehandling. Om utvikling av medikamentfrie behandlingstilbod, skriv Øvernes:

Alle seks DPS ble enige om å tilby samme grunnpakke av kognitiv terapi, familiesamarbeid, musikkterapi, IPS, fysisk trening og IMR. DPS-ene sto fritt til å tilpasse organiseringen til lokale forhold, og til å tilby andre behandlingsformer i tillegg. …

Det var størst mangel på musikkterapi, IPS og IMR, og disse representerer spesielt viktige bidrag i implementeringen av recoveryorienterte tjenester. Ved å integrere dem i behandlingstilbudet tilføres også nye perspektiver til den tradisjonelle behandlingen, og kan bidra til ønsket systemendring (Øvernes, 2019, s. 20).

Hovudlinjer i behandlarane si oppleving av dei dei nye medikamentfrie tilboda vart referert innleiingsvis. Her kan vi supplere med kva svar behandlarane gav på opne spørsmål om positive og negative erfaringar med det medikamentfrie tilbodet som vart utvikla:

Det er registrert 68 innspill om positive erfaringer, hvor de vanligste (44 %) omhandlet at pasienten hadde hatt utbytte av forløpet, enten i form av mestring, læring eller bedring av symptom/ funksjonsnivå. En av tilbakemeldingene som gikk igjen, var at pasienten fikk oppleve hvordan det var uten medisiner, og kunne gjøre et mer informert valg om videre medikamentell behandling. Mange behandlere opplevde også at forløpet førte til et godt samarbeid/ behandlingsallianse (25 %), og at det økte pasientens motivasjon og eierskap til behandlingen (18 %). I 13 % av forløpene var det ikke nevnt noen positive erfaringer.

Av 57 innspill om negative erfaringer, var de vanligste tilbakemeldingene enten «ingen negative erfaringer» (30 %) eller relatert til forverring (28 %). Noen forteller også om at samarbeidet var krevende (26 %), spesielt at det var vanskelig å komme i behandlingsposisjon ved forverring, og i noen tilfeller hadde det også medført økt belastning for pårørende. Noen av innspillene (16 %) omhandlet også manglende bedring og nytte av behandlingen (Øvernes, 2019, s. 25).

I prosjektet har det også vore gjennomført brukarundersøkingar. Ikkje alle delrapportar av denne typen er publiserte enno, men Øvernes peikar på funna i den rapporten som er gitt ut (Blindhem, 2018):

Mange av brukerne påpeker at det har skjedd en positiv utvikling med et økt fokus på at flere ting nytter i psykisk helsevern. Det er gjennomgående gode tilbakemeldinger på blant annet musikkterapi, IPS og IMR, selv om de ikke bruker begreper som «behandling» om disse.

To brukere beskriver endringene i psykisk helsevern slik:

- Jeg synes psykiatrien har skjerpet seg skikkelig! 

- Det som har endret seg er at de har fått et helt annet forhold til medisinfri behandling. Det har blitt flere tilbud på andre ting som type: musikk, erfaringskonsulenter, ja, de har flere tilbud generelt (Øvernes, 2019, s. 27).

Rapporten går også spesifikt inn på erfaringa med å implementere nye psykososiale tilbod. Under omtalen av implementeringa av musikkterapi, står det:

Tilgjengelighet: Musikkterapi har vært et satsningsområde på flere DPS, med god hjelp fra kunnskapsklyngen POLYFON, og kompetansen på GAMUT v/ UiB. … Musikkterapi er samtidig tiltaket med høyest etterspørsel i forhold til kapasitet, og hvor det har vært størst usikkerhet rundt ønsket kapasitet og prioritering av pasientgrupper.

Kompetanse: Musikkterapi har fått et betydelig kvalitetsløft etter innføring av femårig musikkterapiutdanning, som nå alle musikkterapeuter har. Samtidig er det et ungt felt hvor det også bør integreres rutiner for evaluering og kvalitetssikring av tilbudet.

Videreutvikling: Samtlige DPS har nå bestemt seg for å prioritere tydeligere pasientgrupper til musikkterapi, for å øke tilgjengelighet for dem med størst forventet utbytte. Psykiatrisk klinikk vil nå også bygge musikkrom og tilby musikkterapi. (Øvernes, 2019, s. 33).

Her kan vi altså merke oss at samspelet med POLYFON og GAMUT har vore opplevd som positivt, og – ikkje minst – at musikkterapi har vore det tilbodet med størst etterspurnad samanlikna med kapasiteten. Dette altså etter ei kraftig oppbygging av tilbodet. Før prosjektet var det tilsett to musikkterapeutar i DPS-systemet i Helse Bergens opptaksområde, medan dette i løpet av prosjektperioden vart utvida til åtte. Når ei slik oppbygging vert møtt med positiv interesse blant brukarane, reiser dette altså spørsmål om prioritering, noko som også må sjåast i samanheng med behovet for betre rutinar for evaluering og kvalitetssikring. Det er med andre ord rikeleg med faglege utviklingsoppgåver for musikkterapien på dette området i åra framover.

Vegen vidare

Øvernes (2019) sin rapport dokumenterer altså erfaringane med medikamentfrie behandlingstilbod i DPS-delen av psykisk helsevern i Helse Bergen, gjennom eit treårig pilotprosjekt. Rapporten konkluderer m.a. med å tilrå at ein tilsvarande modell for medikamentfri behandling vert utvikla for heile Helse Vest, at samval vert innført som standardmetodikk for val av behandling, og at Helse Bergen vidareutviklar forskingssatsinga si på medikamentfri behandling.

Rapporten gjev grunnlaget for å anta at ei vidare nasjonal styrking av brukaren sine rett til å delta i val av eigen behandling vil styrkje etterspurnaden etter musikkterapi. Samstundes er brukarmedverknad og recovery-orientering sterke verdiar i musikkterapifaget. Dette er i seg sjølv viktige grunnar til at dette er ein rapport musikkterapeutar vil ha utbyte av å lese. I tillegg gjev rapporten verdifull informasjon for vidare arbeid med å utvikle musikkterapi i psykisk helsevern, der Øvernes (2019) m.a. peikar på behovet for betre rutinar for evaluering og kvalitetssikring innan musikkterapi, og også på at den auka etterspurnaden etter musikkterapitenester vil auke behovet for å ha ei gjennomtenkt tilnærming til spørsmålet om prioritering av musikkterapitenester.

Rapporten ender med å peike framover når det gjeld utvikling av musikkterapi: Like før prosjektavslutning, vart Helse Bergens implementering av musikkterapi utvida frå DPS-nivået til også å omfatte Psykiatrisk klinikk:

Forløpsmodellen er per i dag bare implementert på DPS. Alle sykehusinnleggelser har endt i medikamentell behandling, ofte under tvang. Neste steg er derfor å prøve ut medikamentfri behandling systematisk på sykehusnivå. Psykiatrisk klinikk har allerede en treningspoliklinikk, og utvider nå med flere aktivitetstilbud og musikkterapi, men vil sannsynligvis trenge et eget pilotprosjekt for å kunne prøve ut nye tilnærminger til medikamentfrie sykehusinnleggelser (Øvernes, 2019, s. 40).

Tilsvarande peikar Øvernes på mogelegheiter og behov innan kommunale tenester:

Det er også muligheter rundt videreføring av medikamentfrie forløp på kommunalt nivå. Medikamentell behandling blir ofte igangsatt i spesialisthelsetjenesten, uten å bli systematisk reevaluert og trappet ned etter overføring til primærhelsetjenesten. Det er derfor potensiale for utprøving av kontrollert nedtrapping under tett oppfølging og aktiviteter på kommunalt nivå, eller i samarbeid med DPS (Øvernes, 2019, s. 40).

Med andre ord: Her er behov for ny kunnskap og ny praksis som kan binde saman prosessar på kommunalt nivå, i DPS-systemet og på Psykiatrisk klinikk. Dette er relevante utfordringar å merke seg i kunnskapsklynga POLYFON, der utvikling av samarbeid mellom ulike organisasjonar er instansar er ein av grunnideane i samarbeidet.

Litteratur

Blindheim, A. (2018). Brukerundersøkelse om behandling av psykoser i Bergen. Tilgjengeleg frå: https://helse-bergen.no/seksjon/Medikamentfri%20behandling%20psykisk%20helsevern/Documents/Halv%C3%A5rsrapport_medikamentfrie%20behandlingsforl%C3%B8p%20psykose%20bergen.pdf

Dalsbø, T., Dahm, K., Øvernes, L., Lauritzen, M., & Skjelbakken, T. (2019). Nytteverdien av behandling for voksne med primær psykose: dokumentasjonsgrunnlag for samvalgsverktøy. Retrieved from https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/2019/nytteverdien-av-behandling-for-voksne-med-primar-psykose-rapport-2018.pdf

Lov om pasient- og brukerrettigheter (LOV-1999-07-02-63)

Yeisen, R. A., Bjørnestad, J., Joa, I., Johannessen, J. O., & Opjordsmoen, S. (2019). Psychiatrists’ reflections on a medication-free program for patients with psychosis. Journal of Psychopharmacology, 33(4), s. 459-465.

Øvernes, L.A. (2019). Medikamentfrie behandlingsforløp for personer med psykoselidelser. Erfaringer fra pilotprosjektet i Helse Bergen. Bergen/Stavanger: Helse Bergen HF/Helse Vest RHF. Tilgjengeleg frå: https://helse-bergen.no/seksjon/Medikamentfri%20behandling%20psykisk%20helsevern/Documents/Medikamentfrie%20behandlingsforl%C3%B8p%20sluttrapport.pdf

11. desember 2019: Ti ting om ti-talet

Brynjulf Stige

2010-talet er snart over. Før vi går inn i det som vi trur vert eit nytt tiår med god utvikling av norsk musikkterapi, kan vi ta ein kjapp titt tilbake på utviklinga dei siste ti åra (sett frå Bergen). Vi legg då vekt på hendingar som har bidrege til det samspelet som POLYFON skal støtte opp om: mellom betre utdanning, ny forsking, sentrale føringar, prioriteringar i tenestene og engasjement frå brukarane.

2010: UiB gjer om det toårige masterprogrammet i musikkterapi til eit femårig integrert masterprogram. Vi har for første gong ei heilskapleg grunnutdanning for profesjonen.

Ei god musikkterapi­utdaninng er ein av grunnsteinane i POLYFONs arbeid. Den offisielle opninga av femårig integrert masterprogram i musikkterapi ved UiB var i august 2010, i Grieghallens foajé. Foto: Rune Rolvsjord, NORCE.

 

 

 

 

2011: NFR evaluerer norsk helseforsking, og GAMUT vert vurdert til å liggje i den internasjonale forskingsfronten. Eit grunnlag er lagt for å produsere forsking som kan gjere ein skilnad.

2012: Dei to første ph.d.-kandidatane ved GAMUT disputerer, nemleg Viggo Krüger og Audun Myskja. Krüger er i dag forskingsleiar ved GAMUT, medan Myskja m.a. gjer ein stor innsats for å kurse helsepersonell i bruk av musikk som ein integrert del av den daglege miljøbehandlinga.

Viggo Krüger disputerer for sin doktorgrad ved Universitetet i Bergen. Foto: Rune Rolvsjord, NORCE.

 

 

2013: Helsedirektoratet gjev ei tydeleg tilråding av musikkterapi i nasjonal, fagleg retningslinje for behandling av personar med psykoselidingar. Dette er første gong musikkterapi er tilrådd nasjonalt på denne måten, og er difor starten på eit arbeid for nasjonal implementering av musikkterapi.

2014: Samarbeidet mellom UiB og Uni Research (i dag NORCE) vert formalisert, slik at GAMUT får status som tvillingsenter. Dermed er eit grunnlag lagt for systematisk forskingssamarbeid over tid, der helseforskingstradisjonen i NORCE og kunst- og humanioratradisjonen ved Griegakademiet kan styrke og utfordre kvarandre.

2015: POLYFON kunnskapsklynge for musikkterapi vert etablert, med finansiering frå deltakarorganisasjonane, GC Rieber Fondene og NFR. Eit samarbeid tar form, der ei semje veks fram om at målet er å gjere musikkterapi tilgjengeleg for dei som ønskjer og treng det.

Frå seminaret som markerte oppstarten av POLYFON kunnskapsklynge for musikkterapi. Foto: Rune Rolvsjord, NORCE.

 

2016: Helsedirektoratet gjev ei tilråding av musikkterapi i nasjonal, fagleg retningslinje for behandling av personar med rusproblem og avhengigheit. Tilrådinga er formelt noko svakare enn det ho er i psykoseretningslinja, men ei tilråding om at pasientar som ønskjer det bør få musikkterapi er ikkje så svak likevel, dersom recovery og brukarmedverknad er prosessar som vert tatt på alvor.

2017: Divisjon psykisk helsevern ved Haukeland universitetssjukehus gjer vedtak om å implementere musikkterapi på alle sine klinikkar. Vedtaket er førebels unikt nasjonalt, og har inspirert både helseføretak og kommunar til å etablere musikkterapistillingar i tenestene.

2018: POLYFONs brukarpanel (i dag erfaringspanel) vert etablert. Kva stemmer er viktigare å lytte til, dersom vi skal reflektere over korleis utvikle tenestene våre dei komande åra?

POLYFONs erfaringspanel. Foto: Liv Gunnhild Qvale, UiB/NORCE.

 

 

2019: Det nye samvalsverktøyet for psykose vert publisert, med brukarvenleg informasjon om aktuelle behandlingsalternativ. Verktøyet er viktig for POLYFONs vidare arbeid: Det synleggjer retten til å velje musikkterapi, men ikkje minst – det synleggjer retten til å VELJE.

 

Merk: Når ein byggjer eit nytt fag og ein ny profesjon, er vegen krunglete og smal, så vi har ikkje fått med alle gongane det gjekk i grøfta. Det får vi ta ein annan gong. Det vil heller ikkje har fått med, og som vi aldri må gløyme, er det som skjer kvar dag: at brukarar og musikkterapeutar saman finn ein rytme, eller ein tone, og at noko byrjar å vekse.

 

9. desember 2019: Statistikk frå Norsk pasientregister indikerer at POLYFON verkar

Brynjulf Stige

Styringsgruppa for POLYFON har vedteke at kunnskapsklynga frå og med årsmeldinga for 2019 skal bruke indikatorar som reiskap for refleksjon over samfunnseffekten av samarbeidet.

Indikatorane er knytte til målsetjingane for klynga. For Delmål 1 (MT er integrert i tenestene på ein systematisk, kunnskapsbasert og brukarorientert måte) vil indikatorane både omfatte tal som kvar deltakarorganisasjon rapporterer inn og tilsendt statistikk frå Nasjonalt pasient­register (NPR).

Dette siste gjev oversikt over bruken av prosedyrekoden for musikkterapi i spesialisthelsetenesta. For å ha eit samanlikningsgrunnlag, har prosjektleiinga for POLYFON henta inn tal for denne indikatoren for åra 2016-2018.

Tala kan tyde på at det systematiske samarbeidet i vest bidreg til at fleire brukarar får tilgang til musikkterapi. Nasjonalt er det klare endringar, i positiv retning. Statistikken viser også at veksten er langt kraftigare i Helse Vest enn i nokon annan helseregion.

Medan det i 2016 var 261 pasientar i Helse Sør-Øst som fekk musikkterapi, mot 214 i Helse Vest, har desse tala i 2018 endra seg til 310 i Helse Sør-Øst og 456 i Helse Vest. Her må vi ta med at folkegrunnlaget er ulikt i dei to regionane, høvesvis ca. 3 millionar og ca. 1 million menneske. Relativt sett er altså musikkterapi brukt i klart størst omfang i Helse Vest. I Helse Midt og Helse Nord er koden førebels brukt lite.

Landet samla Helse Midt-Noreg Helse Nord Helse Sør-Aust Helse Vest
2016 498 20 3 261 214
2017 537 21 3 230 283
2018 789 12 11 310 456

Tabellen viser utdrag av statistikk utarbeidd av NPR, over bruk av prosedyrekoden for musikkterapi i spesialisthelsetenesta i perioden 2016-2018.

Eit vesentleg poeng med indikatorar er at dei må tolkast. Det kan vere feilkjelder knytt til innsamling av data. Likevel: Det er få grunnar til at det skulle vere systematiske skilnader i feilkjelder mellom regionane, så tala gjev truleg eit grovt bilete av bruken av musikkterapi i spesialisthelsetenesta i dei ulike regionane.

Endringar skuldast vanlegvis fleire faktorar, og det er sjølvsagt ikkje slik at aktiviteten i POLYFON er einaste faktor som verkar inn på bruken av denne prosedyre­koden. Samstundes: Dei helseføretaka som arbeider mest systematisk med å utvikle musikkterapitenester, gjer dette i samarbeid med POLYFON. Dersom vi skal forstå den relativt kraftige auken frå 2017 til 2018 i Helse Vest, kan det vere grunnar til å ta med i vurderinga at Haukeland universitetssjukehus gjorde vedtak i januar 2017 om å ta i bruk musikkterapi på alle sine klinikkar i psykisk helsevern. Implementeringa byrja her i andre halvdel av 2017 og skaut fart i 2018.

Samsvaret mellom kodebruk og reell bruk av musikkterapi vil truleg auke i åra som kjem, knytt til sterkare vektlegging av innsatsstyrt finansiering (ISF). Det er difor gode grunnar til å følgje med på tala frå NPR framover. Dersom veksten held fram med å vere større i Helse Vest enn i andre helseregionar, vil det vere ein ny indikasjon på at kunnskapsklynge som arbeidsform har noko føre seg. Eit spørsmål då vil vere om det er mogeleg å ta grep som gjer at erfaringane kan kome andre helseregionar til gode, slik at vi får ein kraftigare nasjonal vekst i brukarane sin tilgang til musikkterapi.

Illustrasjonsbildet er delar av ein POLYFON-plakat som illustrerer korleis klyngedeltakarane kan bruke reiskapane i kunnskapsklynga. Vi vel dette bildet, for å minne oss sjølve om alt det gode arbeidet som vert gjort kvar dag, og som vi bør halde fram med å utvikle, skal vi nå måla våre.